Dag 3

Et privat prosjekt

Jeg er en moderat bruker av Twitter. Det har aldri falt meg inn å tvitre om graviditet og i alle fall ikke om at jeg forsøker å bli gravid. Men på et innfall søkte jeg etter "prøve å bli gravid" og fant ut at det er nok av dem som gjør det. Leste blant annet at 7 millioner amerikanske kvinner har "fertilitetsutfordringer" og 10 tips om "hvordan man unngår isolasjon mens man forsøker å bli gravid". Bruk nettverket ditt og del din frustrasjon, skuffelser og forventninger er rådet. Med venner, kolleger og andre som står deg nær. Slår meg ikke akkurat som et hot karrieretips. Det er andre ting enn gamle tabuer som gjør at jeg ikke snakker med folk rundt meg om det som opptar meg mest om dagen. Ja, ikke bare av karrierehensyn altså - det er absolutt noe privat over hele opplegget. Hvor langt skal man gå i å dele liksom? "Nei, i dag har jeg eggløsning. Får vel komme meg til gubben."

Jeg leste også om en øvelse man kan gjøre om man forsøker og forsøker uten å lykkes. "What if..."-leken, som handler om å sette pris på det man har og tenke litt gjennom alt man gjør, opplever og nyter som man faktisk ikke kunne ha gjort gravid eller med baby. Altså, meg er det ikke synd på. Jeg har ikke prøvd lenge og har et nydelig barn fra før, som betyr at håper fortsatt er lysegrønt om en til, men jeg forsøker bare å få tiden å gå mens jeg lever med spenningen. Men jeg ga meg hen til what-if-leken likevel. På vei gjennom skogen fra barnehagen en varm julidag. La 2-åringen få somle med å gjemme seg bak trær, utforske hver eneste sten på stien og ikke ta hensyn til noen andre enn henne. Det er faktisk en vesensforskjell i stressnivå på ett- og flerbarnsforeldre blant de man ser i og utenfor barnehagen - det er overtydelig!

På den annen side, snakker hun plutselig veldig mye om baby ditt og baby datt. Både med referanse til småsøsken hun får møte og dukker. Merkelig det der, men hun er vel utvilsomt uvitende om hvilken luksus det faktisk er å være enebarn.